Fdselsdepresjon

Det er det jeg har hatt lyst til dele med dere en stund n....
FDSELSDEPRESJON!!!
For det fikk jeg da jeg gikk gravid med Hermine....
Og jeg fant det ikke ut fr hun var over 6 mneder gammel!!
Fr vi var s heldige klare bli gravide med Hermine,s mistet vi to ganger:-(
Ene gangen ble jeg gravid i egglederen,og fant det ikke ut fr egglederen hold
p sprekke... Og andre gangen var vi i lykkerus, og gledet oss til termin 17 januar.
Men mistet:-( Men til slutt klarte vi f det til, og jeg ble lykkelig gravid med lille Hermine.
Jeg var nervs HVER eneste dag for at jeg skulle miste henne, og klarte ikke
slappe av et sekund mens hun l der inne. P en mte distanserte jeg meg fra
hele babyen og graviditeten. Jeg handlet ikke inn noe, ville ikke finne navn,
ville ikke kjenne p flelsen av vre gravid osv... Det var helt grusomt,
men jeg klarte ikke bli kjent med den lille som spiret inni magen min.
Jeg var nok livredd for miste enda en gang, og livredd for bli glad i den
lille inni der at jeg stengte den ute:-( Jeg hadde et veldig trblete svangerskap
hvor jeg var drlig hver eneste dag i svangerskapet.... Jeg var mye alene med
Lille Oscar da Glenn jobbet mye. Og det gjorde selvsagt ikke saken bedre...
Husker s godt at Glenn mtte p jobb, jeg l p flisene i gangen p Nesya,
der vi da bodde p den tiden, og grt fordi jeg var s drlig. Jeg klarte ofte ikke
levere Oscar i barnehagen fordi jeg var s drlig at jeg bare l...
Det ble mye barnetv p ham p den tiden....

Etterhvert flyttet vi, og vi kom oss endelig i hus der vi flte oss hjemme...
Men jeg som da var hygravid hadde fortsatt ikke klart takle graviditeten.
S jeg var fortsatt ikke blitt kjent med det lille som l i magen min og sparket meg...
Til slutt ble jeg innlagt p Ullevll til planlagt keisersnitt,og ut kom lille nydelig Hermine Victoria!!!
Slik skulle jeg ha flt det... Men det gjorde jeg ikke:-(
Jeg syns ikke at babyen min var noe nydelig i det hele tatt. Jeg syns hun var stygg!!!!
Det er helt grusomt for meg sitte skrive dette her, og trene bare renner i strie
strmmer nr jeg n fr dette ned p "papiret". Men jeg har behov for skrive det
av meg og dele det med dere! Ikke vet jeg hvorfor,men for meg er det skrive ned
ting en form formedisin... Om dere skjnner??
Tilbake til fdselen: Jeg fikk Hermine p brystet mens de sydde igjen magen min,
og jeg var glad. Glad for at hun var frisk og hel, glad for at fdselen gikk s mye
bedre denne gangen enn frste gang. Men jeg hadde ikke den rette mammaflelsen
ovenfor henne:-( Den natten l henne og meg alene p rommet, og hun l og ammet hele natten.
Jeg husker akkurat den natten s utrolig godt, fordi hun var s snill. Hun var vken hele natten,men hun skrek ingenting! Hun bare l der, ammet litt og l der og stirret p meg. Akkurat som om hun visste at jeg ikke hadde det bra... (P denne tiden visste jeg ikke selv noe om at jeg var "syk")
Dette var den eneste natten hun var vken noensinne, etter denne natten har hun sovet hver natt. Utenom de frste mnedene hvor hun fikk mat en eller to ganger... Men hun har alltid vrt enkel p natten!
Vi kom hjem fra sykehuset, og jeg gikk hjemme med henne... Men jeg var ikke glad i henne:-( Jeg ga henne kjrlighet, ammet henne, dullet med henne, ga henne rene bleier osv... Men jeg slet s flt med synes hun var st. Jeg klarte ikke synes at min egen baby var st... Jeg var flau over at hun ikke var st, og jeg var ikke glad i henne p riktig mte... Jeg forsmmet henne ikke p noen mte, det har jeg ftt vite i ettertid av en jeg har snakket jevnlig med og som har sett bde Hermine og meg sammen p den tiden... Og det var godt vite, for nr jeg frst skjnte at jeg var veldig annerledes og uttafor denne gangen,s flte jeg meg veldig utilstrekkelig. Jeg var redd for at jeg hadde forsmt henne, og fikk selvsagt drlig samvittighet for at hun ikke fikk det hun trengte fra meg.
Da Hermine var 6 dager begynte det som jeg ser p som et helvete, og som har gjort at jeg n lever med en vond angst jeg aldri blir kvitt! Hun sluttet puste!!!!! Det var helt JVLIG!!!!! Jeg satt med henne i fanget, og plutselig ser jeg at hun er bl!!!!!!!!!! Jeg fikk panikk, og ristet henne. Og da kom hun til seg selv igjen... Og dette var bare starten p det helvete jeg fikk i noen mneder:-( Inn og ut av sykhus, aldri sove pga angst for finne babyne min dd osv osv... Det var s jvlig vondt, og gjorde selvsagt ting helt uutholdelig. Ikke skjnner jeg den dag i dag at jeg overlevde....
Da Hermine var 4,5 mned var jeg helt uttafor og dypt deprimert! Jeg ville bare sove, spise, sove og spise. Stakkars Glenn, han gjorde ikke annet enn jobbe masse, hjem til ta over barna for jeg klarte ikke ta meg av de... Han ble utslitt og jeg var helt udugelig. S han tok affre og sendte meg 9 dager til min fvorittby New York sammen med en veldig god venninne. Og den turen hjalp meg s ufattelig mye!!!! Jeg tror jeg hadde mista all livsgleden om det ikke hadde vrt for den "pausen" jeg da fikk der borte. Jeg savnet ikke barna mine et eneste sekund, og det tror jeg var fordi jeg var utsultet p bde svn, alenetid og f fle at jeg forsatt var Gro Anita. Og ikke bare en robot med angst!
Da jeg kom hjem derfra begynte ting bli litt enklere... Jeg gikk fortsatt jevnlig og snakket med en jordmor. Og da Hermine var 6 mneder flte jeg for frste gang at jeg var ordentlig glad i henne!! Det var s godt, endelig f den flelsen ovenfor babyen min!!! Jeg begynte til og med synes at hun var st, og ting begynte se lysere ut... Jeg kan forsatt ha dager hvor jeg har det vondt,men n syns jeg hun er verdens nydeligste lille jente. Og jeg vet ikke hva godt jeg kan gjre for henne eller Oscar. Jeg elsker de to av hele mitt hjerte, og jeg setter s stor pris p den flelsen. For jeg har hatt det helt motsatt, og det unner jeg ingen mamma!!!!
Tilbake til pustingen og Hermine... Det fortsatte, og ofte sluttet hun puste... GRUSOMT!!!! Hun ammet, og klarte ikke svelge unna s hun ble kvalt. Det virket slik, og v var til underskelser p sykehuset. Stakkars lille hadde slanger i nesa og ned i magen osv.. Men de fant ikke ut noe... En kollega av Glenn p jobben hans hjalp oss masse. Han hadde mange tips, vi fikk lne madrass slik at hun ikke mtte ligge p siden om natten. Han var helt unik, og jeg er han evig takknemlig for all hjelp og tips han ga oss... Takk Bjrn!!!!!
Hun er frisk n,og har ikke hatt pustestopp p enge. Men jeg er fortsatt redd, og klarer ikke g inn p rommet hennes nr hun sover. Jeg str i dre helt til jeg hrer at hun puster fr jeg tr g inn... Er livredd for finne en dd baby... Og dette er noen en angst jeg desverre m lre meg leve med... For den ser ikke ut til slippe taket.

DER!!!! Da var det meste nede p "papiret".... Og det var deilig... Jeg har mye mer jeg kunne skrevet om akkurat dette. Kunne skrevet side opp og ned p alle de vonde opplevelsen ang pustestoppene, om alle trene, om all skyldflelselen og den drlig samvittigheten. Men jeg kan ikke fortsette i det uendelige heller... Ting gr bedre n, og jeg har det bra! Men da legen min fortalte meg litt fr jul at jeg var dypt fdselsdeprimert, s fikk jeg litt sjokk! Jeg gikk til legen fordi jeg var s sliten, og trodde jeg trengte noe vitaminer eller noe... Hun snakket lenge med meg, jeg mtte fylle ut et sprreskjema... Ogs sa hun det p en meget sknsom mte... Og jeg fikk sjokk. Herregud, jeg var da bare sliten, tenkte jeg... Men hun kjenner meg godt, og visste virkelig hva hun snakket om. Hun lot meg f tygge p det noen dager,s tok hun kontakt... Og n har hun henvist meg til psykolog. Og jeg skal faktisk takke ja!!! Jeg tror det bare er sunt, og det skal bli godt f snakke om alt dette med graviditen, abortene og alt etterp....
Kanskje jeg kan snakke meg tom p det, og f hjep til legge det i en skuff! Kanskje.... (?)

Klem fra en veldig pen og rlig Gro Anita.





















Falske mennesker er ikke velkomne i mitt liv

Grt aldri for den personen som srer deg, bare smil og si:
Takk for at du gir meg sjansen til finne noen som er bedre enn deg

Svikt ikke en gammel venn, en ny kan ikke sammenlignes med ham.

En ny venn er som ny vin; det er den gamle vinen du drikker med glede.

Det er godt ha f venner og mange bekjente - og vite hvem som er hva.
Mot en fiende kan jeg forsvare meg selv, men n himmelen hjelpe meg mot en falsk venn.
Det m samarbeid til mellom din uvenn og din venn for sre deg dypt. Den ene baktaler deg, og den andre forteller deg om det.

Bedre er en venn som er nr, enn en bror langt borte.

Flte for vre veldig personlig n... Hjertesukk....


Gro Anita

35, Nttery

Jeg er verdens heldigste! Giftet meg 11.11.11 i Dubai med MANNEN I MITT LIV, har to flotte barn: Oscar 07 og Hermine Victoria 10, og vi bor i drmmehuset vrt. Jeg elsker jobben min som flyvertinne, elsker mine venninner, elsker interir og shopping og ferier og kafeturer og middager. Denne bloggen kommer nok til handle en del om familielivet, "THE WEDDING" og meg generelt... Er verdens lykkeligste:-) For sprsml: groanita77@hotmail.com









hits