Fødselsdepresjon

Det er det jeg har hatt lyst til å dele med dere en stund nå....
FØDSELSDEPRESJON!!!
For det fikk jeg da jeg gikk gravid med Hermine....
Og jeg fant det ikke ut før hun var over 6 måneder gammel!!
Før vi var så heldige å klare å bli gravide med Hermine,så mistet vi to ganger:-(
Ene gangen ble jeg gravid i egglederen,og fant det ikke ut før egglederen hold
på å sprekke... Og andre gangen var vi i lykkerus, og gledet oss til termin 17 januar.
Men mistet:-( Men til slutt klarte vi å få det til, og jeg ble lykkelig gravid med lille Hermine.
Jeg var nervøs HVER eneste dag for at jeg skulle miste henne, og klarte ikke å
slappe av et sekund mens hun lå der inne. På en måte distanserte jeg meg fra
hele babyen og graviditeten. Jeg handlet ikke inn noe, ville ikke finne navn,
ville ikke kjenne på følelsen av å være gravid osv... Det var helt grusomt,
men jeg klarte ikke å bli kjent med den lille som spiret inni magen min.
Jeg var nok livredd for å miste enda en gang, og livredd for å bli glad i den
lille inni der at jeg stengte den ute:-( Jeg hadde et veldig trøblete svangerskap
hvor jeg var dårlig hver eneste dag i svangerskapet.... Jeg var mye alene med
Lille Oscar da Glenn jobbet mye. Og det gjorde selvsagt ikke saken bedre...
Husker så godt at Glenn måtte på jobb, jeg lå på flisene i gangen på Nesøya,
der vi da bodde på den tiden, og gråt fordi jeg var så dårlig. Jeg klarte ofte ikke
å levere Oscar i barnehagen fordi jeg var så dårlig at jeg bare lå...
Det ble mye barnetv på ham på den tiden....

Etterhvert flyttet vi, og vi kom oss endelig i hus der vi følte oss hjemme...
Men jeg som da var høygravid hadde fortsatt ikke klart å takle graviditeten.
Så jeg var fortsatt ikke blitt kjent med det lille som lå i magen min og sparket meg...
Til slutt ble jeg innlagt på Ullevåll til planlagt keisersnitt,og ut kom lille nydelig Hermine Victoria!!!
Slik skulle jeg ha følt det... Men det gjorde jeg ikke:-(
Jeg syns ikke at babyen min var noe nydelig i det hele tatt. Jeg syns hun var stygg!!!!
Det er helt grusomt for meg å sitte å skrive dette her, og tårene bare renner i strie
strømmer når jeg nå får dette ned på "papiret". Men jeg har behov for å skrive det
av meg og dele det med dere! Ikke vet jeg hvorfor,men for meg er det å skrive ned
ting en form for medisin... Om dere skjønner??
Tilbake til fødselen: Jeg fikk Hermine på brystet mens de sydde igjen magen min,
og jeg var glad. Glad for at hun var frisk og hel, glad for at fødselen gikk så mye
bedre denne gangen enn første gang. Men jeg hadde ikke den rette mammafølelsen
ovenfor henne:-( Den natten lå henne og meg alene på rommet, og hun lå og ammet hele natten.
Jeg husker akkurat den natten så utrolig godt, fordi hun var så snill. Hun var våken hele natten,men hun skrek ingenting! Hun bare lå der, ammet litt og lå der og stirret på meg. Akkurat som om hun visste at jeg ikke hadde det bra... (På denne tiden visste jeg ikke selv noe om at jeg var "syk")
Dette var den eneste natten hun var våken noensinne, etter denne natten har hun sovet hver natt. Utenom de første månedene hvor hun fikk mat en eller to ganger... Men hun har alltid vært enkel på natten!
Vi kom hjem fra sykehuset, og jeg gikk hjemme med henne... Men jeg var ikke glad i henne:-( Jeg ga henne kjærlighet, ammet henne, dullet med henne, ga henne rene bleier osv... Men jeg slet så fælt med å synes hun var søt. Jeg klarte ikke å synes at min egen baby var søt... Jeg var flau over at hun ikke var søt, og jeg var ikke glad i henne på riktig måte... Jeg forsømmet henne ikke på noen måte, det har jeg fått vite i ettertid av en jeg har snakket jevnlig med og som har sett både Hermine og meg sammen på den tiden... Og det var godt å vite, for når jeg først skjønte at jeg var veldig annerledes og uttafor denne gangen,så følte jeg meg veldig utilstrekkelig. Jeg var redd for at jeg hadde forsømt henne, og fikk selvsagt dårlig samvittighet for at hun ikke fikk det hun trengte fra meg.
Da Hermine var 6 dager begynte det som jeg ser på som et helvete, og som har gjort at jeg nå lever med en vond angst jeg aldri blir kvitt! Hun sluttet å puste!!!!! Det var helt JÆVLIG!!!!! Jeg satt med henne i fanget, og plutselig ser jeg at hun er blå!!!!!!!!!! Jeg fikk panikk, og ristet henne. Og da kom hun til seg selv igjen... Og dette var bare starten på det helvete jeg fikk i noen måneder:-( Inn og ut av sykhus, aldri sove pga angst for å finne babyne min død osv osv... Det var så jævlig vondt, og gjorde selvsagt ting helt uutholdelig. Ikke skjønner jeg den dag i dag at jeg overlevde....
Da Hermine var 4,5 måned var jeg helt uttafor og dypt deprimert! Jeg ville bare sove, spise, sove og spise. Stakkars Glenn, han gjorde ikke annet enn å jobbe masse, hjem til å ta over barna for jeg klarte ikke å ta meg av de... Han ble utslitt og jeg var helt udugelig. Så han tok affære og sendte meg 9 dager til min fvorittby New York sammen med en veldig god venninne. Og den turen hjalp meg så ufattelig mye!!!! Jeg tror jeg hadde mista all livsgleden om det ikke hadde vært for den "pausen" jeg da fikk der borte. Jeg savnet ikke barna mine et eneste sekund, og det tror jeg var fordi jeg var utsultet på både søvn, alenetid og få føle at jeg forsatt var Gro Anita. Og ikke bare en robot med angst!
Da jeg kom hjem derfra begynte ting å bli litt enklere... Jeg gikk fortsatt jevnlig og snakket med en jordmor. Og da Hermine var 6 måneder følte jeg for første gang at jeg var ordentlig glad i henne!! Det var så godt, å endelig få den følelsen ovenfor babyen min!!! Jeg begynte til og med å synes at hun var søt, og ting begynte å se lysere ut... Jeg kan forsatt ha dager hvor jeg har det vondt,men nå syns jeg hun er verdens nydeligste lille jente. Og jeg vet ikke hva godt jeg kan gjøre for henne eller Oscar. Jeg elsker de to av hele mitt hjerte, og jeg setter så stor pris på den følelsen. For jeg har hatt det helt motsatt, og det unner jeg ingen mamma!!!!
Tilbake til pustingen og Hermine... Det fortsatte, og ofte sluttet hun å puste... GRUSOMT!!!! Hun ammet, og klarte ikke å svelge unna så hun ble kvalt. Det virket slik, og v var til underskelser på sykehuset. Stakkars lille hadde slanger i nesa og ned i magen osv.. Men de fant ikke ut noe... En kollega av Glenn på jobben hans hjalp oss masse. Han hadde mange tips, vi fikk låne madrass slik at hun ikke måtte ligge på siden om natten. Han var helt unik, og jeg er han evig takknemlig for all hjelp og tips han ga oss... Takk Bjørn!!!!!
Hun er frisk nå,og har ikke hatt pustestopp på enge. Men jeg er fortsatt redd, og klarer ikke å gå inn på rommet hennes når hun sover. Jeg står i døre helt til jeg hører at hun puster før jeg tør å gå inn... Er livredd for å finne en død baby... Og dette er noen en angst jeg desverre må lære meg å leve med... For den ser ikke ut til å slippe taket.

DER!!!! Da var det meste nede på "papiret".... Og det var deilig... Jeg har mye mer jeg kunne skrevet om akkurat dette. Kunne skrevet side opp og ned på alle de vonde opplevelsen ang pustestoppene, om alle tårene, om all skyldfølelselen og den dårlig samvittigheten. Men jeg kan ikke fortsette i det uendelige heller... Ting går bedre nå, og jeg har det bra! Men da legen min fortalte meg litt før jul at jeg var dypt fødselsdeprimert, så fikk jeg litt sjokk! Jeg gikk til legen fordi jeg var så sliten, og trodde jeg trengte noe vitaminer eller noe... Hun snakket lenge med meg, jeg måtte fylle ut et spørreskjema... Også sa hun det på en meget skånsom måte... Og jeg fikk sjokk. Herregud, jeg var da bare sliten, tenkte jeg... Men hun kjenner meg godt, og visste virkelig hva hun snakket om. Hun lot meg få tygge på det noen dager,så tok hun kontakt... Og nå har hun henvist meg til psykolog. Og jeg skal faktisk takke ja!!! Jeg tror det bare er sunt, og det skal bli godt å få snakke om alt dette med graviditen, abortene og alt etterpå....
Kanskje jeg kan snakke meg tom på det, og få hjep til å legge det i en skuff! Kanskje.... (?)

Klem fra en veldig åpen og ærlig Gro Anita.



















Søte kommentarer fra dere:

Triinii

01.02.2012 kl.12:20

Så tøft av deg å fortelle så åpent og ærlig om dette. Mange som er redd for d, for man skal jo såklart være håpløst forelsket og sprudle av lykke som gravid og nybakt mor .. Gjør man ikke det er det jo noe galt med deg og du e en fæl mor, sant?! Vet dessverre hvordan du har hatt d, og det er ikke enkelt! Jeg kan se tilbake på bilder og knapt huske fordi jeg var så ikke tilstede på en måte og det et mange såre øyeblikk som får meg til å bare hygiene av dårlig samvittighet fordi jeg føler jeg sviktet babyen min på mange måter. Selv on jeg ammet koste dullet og passet på henne så føler jeg ikke jeg var der godt nok , du skjønner når si har hatt s slik selv.. Man er en robot! Nå får jeg snart nr 2 og jeg er såklart redd for at det samme skal skje nok en gang .. Heldigvis er jeg klar over d nå . ...

Frøken Stine

01.02.2012 kl.12:23

Huff a meg. Men det er godt du deler dette. Mange som sliter med fødselsdepresjon og ikke vett det. Bare tror de er verdens verste menneske som føler slikt, når de egentlig skulle vært overlykkelig. Hermine er nå bare helt nydelig da... søta.

Triinii

01.02.2012 kl.12:25

Godt at du har kommet deg og du ser strålende ut :)

thafuck

01.02.2012 kl.12:35

Bra du kom deg ut av det, dere er en nydelig familie. Jeg husker at moren til søstera til søstera mi.. hehe mye halvfamilie der skjøøner du.. hadde skikkelig fødselsdeppresjon, var sikker på at hu ville ta livet av oss alle sammen, kan bare le av det i ettertid hehe

Laila

01.02.2012 kl.13:16

Så flott at du skriver om det, det er ikke bare fryd og gammen å få barn selv om det er aldri så ønsket... Fantastisk når man kan få profesjonell hjelp og ikke minst støtte fra venner og familie. :-)

Gratulerer med dagen som var!

Å

01.02.2012 kl.13:32

Så flott at du klarer å sette deg ned og skrive det "ut". Så bra at du takket ja til å gå til psykolog. Det vil du dra nytte av!

Kjempe skjønne barn du har:) Nydelige bilder:)

Les gjerne bloggen min: http://psykiatribloggen.net

sender deg en klem

Stine

01.02.2012 kl.13:56

Kjære.kjære vakre vene!

Du har fått meg til å gråte to ganger i dag, og det av to vidt forskjellige grunner. Først og fremst for det nydelige innlegget du skrev på bloggen min, og nå pga dette rørende innlegget!

Jeg vil gjerne fortelle deg hvor fantastisk menneske du er, og hvor mye jeg ser du gjør for de rundt deg. Det er ikke rart etter så ekstreme påkjenninger at hodet kobler ut og ikke klarer mer. Jeg vet hvor tøft det er med slitsomme svangerskap, da jeg lå på sykehus i 8 mnd med begge mine jenter. Det i tilegg til alt det andre du opplevde både før og etter graviditeten er ikke mulig å takle..MEN det har du gjort til de grader, du har stått på hver eneste dag for de rundt deg, selv om deu ikke har følt det selv. Jeg er så glad for at du har en mann som ser deg akkurat som det nydelige mennesket du er, både på innsiden og utsiden, og jeg er så glad for at han sendte deg på den turen. DET er det bare en håndfull menn som hadde tenkt ut i en slik situasjon. Så vil jeg bare si at ALDRI må du føle deg skamfull for noen ting, for du har aldri gjort noe galt, det ble bare altfor mye.Barna er himmelsk vakre, og moren er en engel!KLEM
Ikke koselig lesning i det hele tatt, men jeg vet det er mange som sliter med dette, men som ikke tør å åpne munnen sin å fortelle det til noen! Du er Tøff Gro Anita! :) Håper følelsene er på plass nå og du kan leve i lykkerus med 2 herlige små og minnene om drømmebryllup i Dubai! :D

Masse hilsner fra modellkollegaen din, hun med den funky sveisen! :D

Cathrine fra Sandefjord

01.02.2012 kl.21:09

Ikke lett med følelser og fødsler og gravidite, alle "forventer" at man skal være uta av seg av lykke. Man har en forventning av hvordan ting skal være. Når ting ikke blir sånn så føler man at man svikter og da begynner desverre snøballen og rulle seg større og større. Godt du har takket ja til psykolog, godt å få pratet om det og få noen knagger ting kan henges på og pakkes litt bort. Godt ting går bedre nå, du har en nydelig familie og er ei super og sprudlende jente :-)

Stor bamseklem

Karina

02.02.2012 kl.00:57

Tøft og fint at du deler dette!!

Er nok flere enn man tror som sliter med fødselsdepresjoner.

Håper det går seg til følelesesmessig, og at du får pratet skikkelig ut om dette! Masse lykke til :)

PS: Du har utrolig vakre barn :))

Ida

02.02.2012 kl.08:19

Kjære søte Gro Anita!!!

Du er så vakker både på innsiden og utsiden!!! Utrolig tøft gjort å dele dette på bloggen!!!

Glad for at du har en mann som er så god for deg, og glad for at du er DEG igjen!!! :-)

Mange klemmer

Astrid

02.02.2012 kl.10:45

Å så rørende, vondt og godt på samme tid. Vondt fordi du må jo ha hatt det helt jævlig , og godt fordi du er på vei opp igjen. Ønsker deg all mulig lykke til, og husk du er en God og Verdifull mamma og kone. Varm klem fra astrid:-)

Gro Anita

02.02.2012 kl.13:50

Tårene triller... Fordi dere er så søte alle sammen:-) Tusen takk for fine og støttende ord! Det varmer virkelig, og dere gjør at jeg fortsetter å blogge. Jeg syns det er greit at noen tør å snakke om det som er litt tabu, og om min historie kan hjelpe noen. Ja, da er det verdt det!

Takk dere nydelige mennesker som legger igjen ord til meg.

Hjerte til dere alle sammen!!

@nne-mor

02.02.2012 kl.16:53

Kjære Gro Anita.

Kan tenke meg dette var vanskelig for deg, så mange følelser. Kjempeglad du er på god vei til å bli bra, stå på! Det kan kun gå en vei nå.....oppover.

Så flott at du delte dette da det kan være til hjelp for mange andre i din situasjon.

Go`klæm fra @nne-mor.

T

02.02.2012 kl.22:22

På tide med en kommentar kanskje...Aldri lagt igjen en hilsen men er innom bloggen din i ny og ne. Som "kollega" er det en hyggelig blogg å lese. Synes du er en flott dame, beundrer at du er så åpen. Ta imot det du kan av tilbud, prat masse og fortsett å ta vare på din gode familie og alle vennene du har. Du kommer til å få masse positivt igjen for det du nå har fortalt! Lykke til videre:)

K

03.02.2012 kl.20:32

Virkelig tøft av deg å stå fram med dette. Stor respekt for det :)

Nina

07.02.2012 kl.09:54

Fineste du.....

Det her er alvor... Dette er DITT liv.... Er såå glad for at du har fått hjelp... At du er motagelig for hjelp... Hadde det tøft etter fødelsen også, men det gikk over fort...

Det at du vil hjelpe andre med din berettelse viser ennå en gang hvor stort hjerte du har, og hvilket utrolig menneske du er...

Vil egentlig bare ta første fly til deg for å gi det verdens største klem som aldrig slutter... Du viser så mye mot og vilje. Vilje til å utvikle deg til det vidunderlige menneske du er.

Jeg kjenner deg ikke godt, men godt nok til å gi deg min pris, Som det største kvinnen jeg vet om, Kvinnen med stor K!!!

Du er mitt forebilde:))))

Superstorklem til deg <3

Marte

07.02.2012 kl.18:01

Du er helt fantastisk!

Takk for at du deler med oss! <3

Store klemmer til deg og dine!

Gro Anita

13.02.2012 kl.10:52

Marte: :-) Klem tilbake kjære du:)

Gro Anita

13.02.2012 kl.10:54

Nina: Kjære deg snille og gode Nina:-)

Tårene triller av dine alltid så gode og fine ord!!! Som jeg fortalte Glenn i går,så gir denne bloggen meg så mye. For det er så ufattelig koselig med slike tilbakemeldinger, og det hjelper meg så mye å lese gode ting. Tusen tusen takk for at du er så gavmild på ordene dine, og at du tar deg tid til å legge igjen kommentarer:-)

Stor klem til deg skjønne jente!!

Silje

19.02.2012 kl.15:37

Kjære kjære Gro Anita, jeg blir så innmari lei meg for at du har opplevd alt dette triste i så lang tid. Vi mennesker er så uendelig følsomme, og lar oss påvirke veldig lett. Så det er ikke så ufattelig å forstå at du faktisk har fått fødselsdepresjon som følge av abborter og negative opplevelser. Og selv om man er sterk, sterkere enn man tror og kommer seg igjennom dagene på mirakuløst vis så har vi alle behov for "hjelpere" i livet vårt. Og jeg er så glad for at du tar imot god hjelp så du kan føle deg like bra som vi andre rundt deg synes at du er. For du er ei fantastisk jente med så mye kjærlighet og varme til alle rundt deg. Du er så engasjert og positiv, men husk at du spiller hovedrollen i DITT liv, og hvis ikke du har det bra med deg selv så går alt galt... Det er overhodet ikke egositisk å sette seg selv og sin egen lykke først - det må bare til. En lærer så lenge man lever, men jeg mitt ønske for deg vennen er at du skal slippe å lære mer om slike triste opplevelser, og at livet ditt skal være fyllt av trygghet og kjærlighet - og at du alltid skal ha det bra. Bamsimumsiklemsi,og hjerte til deg.

Silje B.Str.K

Gro Anita

21.02.2012 kl.14:54

Silje: Kjære søte deg:) TUSEN TUSEN TAKK for fine ord!! De varmet virkelig... Du er god å ha du, snuppsi:)

Skriv en ny kommentar




Gro Anita

35, Nøtterøy

Jeg er verdens heldigste! Giftet meg 11.11.11 i Dubai med MANNEN I MITT LIV, har to flotte barn: Oscar 07 og Hermine Victoria 10, og vi bor i drømmehuset vårt. Jeg elsker jobben min som flyvertinne, elsker mine venninner, elsker interiør og shopping og ferier og kafeturer og middager. Denne bloggen kommer nok til å handle en del om familielivet, "THE WEDDING" og meg generelt... Er verdens lykkeligste:-) For spørsmål: groanita77@hotmail.com

Designet fungerer best i google crome,
firefox og opera. - Sumodesign












hits